Tvert i mot, det er hundre som finns!

Dikt av Loris Malaguzzi.
Til norsk ved Kari Carlsen og Jan-Erik Sørenstuen

Et barn er laget av hundre.
Barnet har hundre språk
hundre hender
hundre tanker
hundre måter å tenke på
å leke og snakke på

Hundre alltid hundre
måter å lytte på
å undres på og like på
hundre lyster til å forundre seg og like
hundre lyster til å synge og forstå
hundre verdener å oppdage
hundre verdener å finne opp
hundre verdener
å drømme fram

Et barn har hundre språk
(og hundre hundre hundre til)
men frarøves nittini.
Skolen og kulturen
skiller hodet fra kroppen.
Vi ber barnet om:
å tenke uten hender
å handle uten hode
å lytte men ikke snakke
å forstå uten gleden ved
å henføres og overraskes
annet enn til påske og jul.
Man ber dem om:
å bare oppdage
den verden som allerede finns
og av alle hundre
frarøver man dem de nittini andre.

Man sier til dem:
at leken og arbeidet
virkeligheten og fantasien
vitenskapen og fantasteriet
himmelen og jorden
fornuften og drømmene
er hverandres motsetninger.
Vi sier til dem:
at det ikke finnes hundre.
Men barnet sier:
Tvert imot, det er jo hundre som finns!

Dette diktet er kjent innenfor Reggio Emilia pedagogikken og skrevet av pedagogikkens far Loriz Malaguzzi. Han mente at i vår vestlige verden vektlegges det skrevne og det talte språket i for stor grad. For vi lærer ikke bare med hodet, vi snakker ikke bare med munnen, men med hele kroppen, med alle sansene våre. Ved å gi rom for fordypning og skapende virksomhet bidrar vi til å utvikle barns hundre språk. Det må danses, løpes, males, synges, balanseres, klatres, bygges, knaes med leire, studeres med lupe, telles, føles, måles og luktes. Barn er ulike. De er flinke til ulike ting, og liker ulike ting. Vi skal la barna få gjøre på mange ulike måter for slik å skape sammenheng og forståelse om verden.

Vi vil i dette barnehageåret jobbe med ekstra fokus på «hundrespråklighet» i arbeidet med barna. Dette vil være felles for alle barnehagene i Reggio Emilia Nettverket og gi oss mulighet til å få fordypet oss innenfor et sentralt tema innenfor Reggio Emilia pedagogikken i felllesskap.

Problemstillingen som vi på Fjelltun ønsker å fordype oss i er:

"Vi snakker ikke bare med munnen - hvordan kan vi utvide det barna tenker sammen med?" 

Vi er alle ulike, med våre ulike erfaringer, bakgrunner og uttrykksmåter. Det vil derfor aldri være kun en vei å gå frem, men at vi må ta i bruk ulike språk for å kunne få større forståelse om verden rundt oss. Læring er ikke lineert, men mer som et rhizom som kan gå i mange ulike retninger. Med en slik tanke om læring vil det være ekstra viktig å ta i bruk ulike uttrykksmåter.

«Rekkefølgen fra eple til eplemos virker innlysende: Du plukker eplene før du koker mos. Om du kjøper eplemos på butikken, vil ikke rekkefølgen være like åpenbar. Noen drikker kanskje jusen før de vet hva et eple er. Uavhengig av hvilken rekkefølge erfaringene kommer i, vil opplevelsen av epler bli rikere desto flere erfaringer du får. Det er ikke bare snakk om ordene eple, eplemos og eplejus, men hele den kroppslige erkjennelsen av eple-aktig: Hvordan et eple kjennes ut for en liten og en stor hånd. Hvordan lukten forandrer seg når et eple skrelles. Hvordan eplejus kan komme med og uten fruktkjøtt og eplemos med og uten skall. Hvordan møtet mellom tenner, smaksløker og eple blir forskjellig, avhengig av hvor syrlig eller søtt et eple er, og hvordan smaksløkene i munnen er stemt inn. Slike forbindelser bidrar til at det eple-aktige blir stadig mer komplekst. Et eple er ikke lenger bare et eple. Det blir også opplevelsen av å klatre i trær sammen med en venn.»

Mona Nicolaysen, Udir hefte om pedagogisk dokumentasjon 2017, s 7