Vi er alle ulike, med våre ulike erfaringer, bakgrunner og uttrykksmåter. Det vil derfor aldri være kun en vei å gå frem, men at vi må ta i bruk ulike språk for å kunne få større forståelse om verden rundt oss. Læring er ikke lineert, men mer som et rhizom som kan gå i mange ulike retninger. Med en slik tanke om læring vil det være ekstra viktig å ta i bruk ulike uttrykksmåter.

«Rekkefølgen fra eple til eplemos virker innlysende: Du plukker eplene før du koker mos. Om du kjøper eplemos på butikken, vil ikke rekkefølgen være like åpenbar. Noen drikker kanskje jusen før de vet hva et eple er. Uavhengig av hvilken rekkefølge erfaringene kommer i, vil opplevelsen av epler bli rikere desto flere erfaringer du får. Det er ikke bare snakk om ordene eple, eplemos og eplejus, men hele den kroppslige erkjennelsen av eple-aktig: Hvordan et eple kjennes ut for en liten og en stor hånd. Hvordan lukten forandrer seg når et eple skrelles. Hvordan eplejus kan komme med og uten fruktkjøtt og eplemos med og uten skall. Hvordan møtet mellom tenner, smaksløker og eple blir forskjellig, avhengig av hvor syrlig eller søtt et eple er, og hvordan smaksløkene i munnen er stemt inn. Slike forbindelser bidrar til at det eple-aktige blir stadig mer komplekst. Et eple er ikke lenger bare et eple. Det blir også opplevelsen av å klatre i trær sammen med en venn.»

Mona Nicolaysen, Udir hefte om pedagogisk dokumentasjon 2017, s 7 

Hundrespråklighet er en av grunntankene i Reggio Emilia inspirert pedagogikk, og vi har over 2 barnehageår hatt ekstra fokus på å få øye på hundrespråkligheten i arbeidet med barna. Dette temaet er felles for alle barnehagene i Reggio Emilia Nettverket og gir oss mulighet til å få fordypet oss innenfor et sentralt tema innenfor Reggio Emilia pedagogikken i felllesskap. Hver barnehage danner allikevel sine egne problemstillinger slik at utviklingsarbeidet har sitt utgangspunkt i den enkelte barnehages ståsted.

Problemstillingene som vi på Fjelltun har fordypet oss i er:

2023/2024: "Vi snakker ikke bare med munnen - hvordan kan vi utvide det barna tenker sammen med?" 

Her har vi hatt mye fokus på observasjon, for hvordan får vi egentlig øye på hva barna tenker sammen med? I denne prosessen har vi prøvd ut ulike observasjonsskjema, både for å se bevegelser, å se rommets betydning, å se dialogen mellom barna, og å få øye på læringsprosesser i møte med ulike materialer.  Når vi får øye på ulike uttrykksmåter som barna bruker kan vi også tenke på hvordan vi kan utvide det videre med hensiktmessige språk. Vi har brukt møter til å heve egen kompetanse rundt ulike materialer, for når vi selv vet noe om hva som kan skje i møtene mellom menneske og materialer så kan vi lettere se hvordan vi kan utvide for barna.

2024/2025: Hvordan kan vi skape øyeblikk med forundring, som kan vokse i hverdagen?

I det andre barnehageåret har vi vært innom ulike refleksjoner og ideer i fellesskap før vi kom frem til denne problemstillingen. Vi begynte å se på hvordan barna bruker ulike sanser, og hva den estetiske dimensjon kan være for oss på Fjelltun. Samtidig så vi at tid var noe vi alltid kommer tilbake til. Hvordan kan vi både ta oss god tid, samtidig som vi ønsker å følge barnas spor som av og til er så raske. Hvordan kan vi leve her og nå, samtidig som vi skal planlegge gode dager som kan gi barna mening og opplevelse av progresjon?  Utifra dette ønsket vi å stoppe tiden litt ved å fokusere på de gode øyeblikkene som oppstår i barnehagehverdagen, men med et ønske om å gi de en større verdi enn å bare forbli et enkeltstående øyeblikk. Vi vil derfor ha ekstra fokus på de øyeblikkene som vi ser vekker noe i barna, og som vi tenker kan være utforskningsbart. Igjen vil arbeidet med observasjon, fysisk miljø, hundre språk og tanken om å involvere ulike sanser være en viktig rettesnor når vi skal både få øye på og skape gode øyeblikk med forundring sammen med barna.

Tvert i mot, det er hundre som finns!

Dikt av Loris Malaguzzi.
Til norsk ved Kari Carlsen og Jan-Erik Sørenstuen

Et barn er laget av hundre.
Barnet har hundre språk
hundre hender
hundre tanker
hundre måter å tenke på
å leke og snakke på

Hundre alltid hundre
måter å lytte på
å undres på og like på
hundre lyster til å forundre seg og like
hundre lyster til å synge og forstå
hundre verdener å oppdage
hundre verdener å finne opp
hundre verdener
å drømme fram

Et barn har hundre språk
(og hundre hundre hundre til)
men frarøves nittini.
Skolen og kulturen
skiller hodet fra kroppen.
Vi ber barnet om:
å tenke uten hender
å handle uten hode
å lytte men ikke snakke
å forstå uten gleden ved
å henføres og overraskes
annet enn til påske og jul.
Man ber dem om:
å bare oppdage
den verden som allerede finns
og av alle hundre
frarøver man dem de nittini andre.

Man sier til dem:
at leken og arbeidet
virkeligheten og fantasien
vitenskapen og fantasteriet
himmelen og jorden
fornuften og drømmene
er hverandres motsetninger.
Vi sier til dem:
at det ikke finnes hundre.
Men barnet sier:
Tvert imot, det er jo hundre som finns!

Dette diktet er kjent innenfor Reggio Emilia pedagogikken og skrevet av pedagogikkens far Loriz Malaguzzi. Han mente at i vår vestlige verden vektlegges det skrevne og det talte språket i for stor grad. For vi lærer ikke bare med hodet, vi snakker ikke bare med munnen, men med hele kroppen, med alle sansene våre. Ved å gi rom for fordypning og skapende virksomhet bidrar vi til å utvikle barns hundre språk. Det må danses, løpes, males, synges, balanseres, klatres, bygges, knaes med leire, studeres med lupe, telles, føles, måles og luktes. Barn er ulike. De er flinke til ulike ting, og liker ulike ting. Vi skal la barna få gjøre på mange ulike måter for slik å skape sammenheng og forståelse om verden.